The mountains are calling, and I must go

Eg har vært veldig sjuk i det siste,
verre enn eg bruker å være.

På torsdag var det endelig sol innimellom alt regnet,
og eg satte meg målet å nå toppen på fjellet som ligger her.
Eg har nemlig sett ut vindua, og lengta etter å gå i fjellet
i vekesvis, det er så vakkert no på høsten.

Øyvind gjekk med meg, så eg visste at eg var trygg om eg skulle
få anfall, eller bli for dårlig – så det var godt.

Det er ikkje noko høg topp, 502 moh – men det er ein tung tur når du
ikkje er i god form. Det var utruleg hardt, eg fikk meir og meir smerter
i kroppen, og vurderte heile tida om eg måtte snu,
ein skal tross alt gå ned igjen også.

– but I made it!

Det var så sterk vind på toppen at eg nesten ikkje fikk tatt nokre bilder,
men her er nokre få :)

Det er viktig for meg å ta bilder av ting eg gjør.

Mest for min egen del.
At eg har minner, og at eg har bilder eg kan se tilbake på
når eg er inne i lange perioder, og eg ikkje klarer nokonting.
Denne turen må eg prøve å leve på så lenge eg kan. Det er et
år siden forrige gang eg gjekk her, så det var godt med «påfyll».