Det er mange som har spurt korleis det går med meg og Lucy,
så her kjem ei status oppdatering!!
Det er nok mykje kjedelig informasjon for dei som ikkje er interessert i dette eller har hund,
men det er så mange som spør meg på snapchat / instagram / e-post, så eg tenkte eg skulle svare litt her.
Lucy fylte 5 måneder for fire dager siden.
Ho har vokst så fort, det er rart å tenke på kor lita ho var då eg henta ho!!
Ho veg no 3,6kg (kan bli maks 5kg)
Det er litt travelt om dagene, og eg skal innrømme at det ikkje er så kjekt med dei kvalpetennene.
Alle melketennene skal ut, og nye tenner skal opp og fram. I helga mista ho si første hjørnetann.
Ho har ei tann som er laus, og det er ei tann som har kommet opp under denne, og
det plager ho veldig. I følge dyrlegen skal eg bare vente og sjå, og satse på at den løsner av seg sjølv snart.
Ikkje så kjekt å sjå at ho har vondt, og at den plager ho,
men ho må bare igjennom dette stakkars.
Siden ho har vært litt pjusk og hatt dårlig matlyst dei siste dagane så tok vi turen til ein dyrebutikk i dag!
Det er første gang ho har vært i butikk, så det var stas å være på bystasjonen på «Tropehagen».
Ho valgte seg ut denne gule godbitballen, og fikk ny godis som eg putta inni.
Ei fin aktivitetsleike som ho må jobbe litt for å få godbitene ut ;)
Elles kjøpte eg litt meir godis og diverse tyggebein som skal hjelpe for å få fart på den lause tanna.
Det blei også med ein svart sele som ho testa ut med ein gang på gåturen tilbake, den blei godkjendt!
Til alle som spørr om medaljongen ho har i halsbandet sitt, så er den kjøpt HER.
Du ser den litt bedre på bildet under.
Eg valgte sirkel i messing, i størrelse Small.
Framme står navnet hennes, og bakpå står mobil nr mitt.
Ho er jo ID-chippa, men om ho skulle komme vekk ute så har jo ikkje folk flest slikt utstyr,
og det er litt greit at ho har ein id-brikke på seg.
Til dei som lurer på om ho sover i bur,
eh, nei. Det var jo planen ikkje sant?
Ikkje alltid at ting går som ein hadde tenkt nei.. buret står på soverommet og er kun i bruk til leiking innimellom.
Ho sover i dobbeltsenga med meg, lille bortskjemte vennen min.
Det er utruleg koseleg å ha hund, og eg angrer ikkje eit sekund.
Ho gir meg mykje glede, og er så søt og morsom!!
Men det er jammen travelt med kvalp også.
Det som er mest travelt er nok faktisk pelsstell.
Ho røyter ikkje som eg er kjempe glad for, men det er likevel mykje jobb med å holde ho rein.
Pelsen er jo lys, som gjør at den blir fort skitten – og det er veldig mykje pels!!
Det blir mykje meir dusjing enn eg hadde tenkt, fordi ho rett og slett blir så skitten etter turene.
Då er det hundeshampoo og balsam, og så må eg tørke ho godt med håndduker før eg føner ho i 15-20min,
og deretter må eg børste ho. Så det er litt av ein prosess!
Ho er blitt flinkere og flinkere, men dusjing er ikkje det kjekkeste ho veit akkurat.
Eg klipper ho kver 14.dag med maskin & saks.
Men eg reingjør rundt augene hennes dagleg.
Ho får rødt augerusk som setter seg i pelsen, så eg pirker ofte ut rusk med fingerne,
og så klipper eg rundt auget der det sitter fast.
I begynnelsen var dette utruleg vanskelig,eg var livredd for å stikke ho i auget
– og eg var heilt svett når eg var ferdig!
No går det veldig bra.
Eg klipper også klør sjølv , ca. kver 10 dag.
Eg skal innrømme at eg er livredd for å komme borti ei nerve, så eg klipper bare litt,
det som buer seg, og aldri lenger inn. Så langt har det gått bra, og ho er flink å være i ro,
og får sjølvsagt litt godbiter innimellom klippinga.
Til alle som trur at eg er så frisk og at å ha hund gjør meg bedre, så er det feil oppfatning.
Ja, ho gjør kverdagen meir innholdsrik, og eg er ufattelig glad i ho – men dårlig er eg jo likevel.
Eg har bare ikkje fokusert eller delt så mykje av dei leie tinga i det siste.
Smerter, oppkast, anfall, skader fra anfall, sorg og ikkje minst depresjon preger meg veldig, kver dag.
Det er tøft å ha ansvaret for ho på dei verste dagene,
men eg setter ho alltid først, og eg veit at ho har det bra trass i at eg er dårleg.
Det er klart at eg ofte skulle ønske at eg hadde ein til her som kunne hjelpe meg med ho,
men det er bare oss to jentene, og vi gjør det beste ut av det.
Det å få Lucy ut av huset er ikkje så lett..
med ein gang ho ser antydning til at eg enten er borti skuffa der eg har tøyet hennes,
eller at eg kler på meg yttertøy.. så ligger ho under sofaen før eg veit ordet av det.
Men når eg først har fått ho ut,
så storkoser ho seg!! Spesielt om ho finner pinner, det er toppen av lykke!!
Vi møter også på ganske mange hunder kver dag, og her i Bergen er det jo så masse duer også som er gøy å jage litt på..
Vi går lenger og lenger turer, og ho er kjempeflink til å tisse/bæsje ute no.
Problemet er bare at ho gjør det inne også, men eg har eit sånt renslighetstreningsbrett og ho gjør fra seg der.
Så det er ikkje sånn at ho tisser/bæsjer overalt inne, og det er jo supert.
Aleinetreninga går heller dårlig, det gjekk fint ei lita stund – men så gjekk det verre igjen.
Det er verkeleg ei utfordring, og det gjør vondt i hjertet når eg hører kor ho piper og bjeffer når eg går ut døra.
Eg har fått opp kamera på badet, som eg kobler opp til mobilen med ein app –
og slik kan eg følge med på ho når eg går ut framover.
Eg har prøvd å legge kong (leike som eg har leverpostei i som har ligget i frysen) inn til ho,
godbiter / tyggebein eller kosebamse, men ho klarer ikkje å roe seg ned med det.
Ho rører ikkje godbitene før eg er tilbake , først då kan ho slappe av og kose seg.
Eg begynte med babysteg fra sekund til minutt der eg gjekk inn og ut ytterdøra,
og etterkvert stod utenfor ytterdøra i nokre minutt, og økte gradvis med minutt for minutt,
før eg turte å stikke på butikken.
Det lengste eg var vekke fra ho var vel 20 minutt.
Men no er det full krise etter to sekund.. og ho piper/bjeffer/uler i 10 min i strekk,
og er heilt oppkava og overoppheta når eg kjem inn igjen.
Dyrlegen sa at eg hadde gjort alt riktig,
men at denne hunderasen sliter med seprasjonsangst. Dette visste eg egentlig då eg har lest det,
men eg trudde likevel at eg skulle få det til på første forsøk, typisk meg..
– Ho sa at eg bare måtte starte på nytt igjen og sjå om det går bedre denne gangen,
og at det kanskje blir bedre når ho blir eldre. At slikt varierer fra hund til hund,
og at det bare må trening og tålmodighet til..
Så dette må eg nok jobbe mykje med framover,
men plutselig så løsner det,
og til slutt vil ho skjønne at eg kjem igjen og at ho bare kan bruke tida til å sove eller
kose seg med tyggebein..
wish me luch!! (i need it)
—————-
Om det er noko eg har glemt,
eller fortsatt noko du lurer på så legg igjen ein kommentar og så skal eg prøve å svare!
Ellers kan du følge med på instagramprofilen hennes @lucymaltipoo ,
og på snapchatten min «regineforsund» :)
